Hopp til hovedinnhold
Fagtekster og publikasjonerFagartikler
Minoritetsidentitet og selvrepresentasjon
Fagtekst

Minoritetsidentitet og selvrepresentasjon

Temaer

  • Identitet, mangfold og tilhørighet

Begrepet identitet kommer fra det latinske ordet idem (den samme). En identitet kan være «den samme» på to måter: en personlig identitet og gruppeidentitet. Selv om vi først og fremst tenker på minoritetsidentitet som en gruppeidentitet, er også minoritetsidentiteten personlig. Dannelsen av en personlig identitet og gruppeidentitet henger sammen og er både utfyllende og avhengig av hverandre. Gruppeidentitet blir til i relasjon med andre grupper: Hvem er vi i forhold til andre?

Minoritetsidentitet

Konsekvensene av myndighetenes politikk har i ulik grad ført til mistillit til norske myndigheter og offentlige institusjoner.

Når minoritetsgrupper eksplisitt blir atskilt fra eller forsøkt tvunget inn i majoritetssamfunnets fellesskapsforestillinger, fremtrer ulike minoritetsstrategier som reaksjon på den gruppestatusen majoritetens minoritetspolitikk er blitt formet av. Ada Engebrigtsen har presentert tre dominerende minoritetsstrategier i møte med majoritetens sosiale stigma og betraktningen av minoritetsidentiteten som illegitim (Engebrigtsen 1992). Den første strategien hun trekker frem, er å etablere en privat, mer eller mindre hemmelig identitet, som først og fremst bare kommer til uttrykk i samhandling med individer fra samme gruppe. En annen strategi er å skifte identitet og fornekte den etniske tilhørigheten. En tredje strategi er etnisk konsolidering. Den sistnevnte kan komme til uttrykk på ulike måter – som gjennom politisk kamp eller gjennom en integreringsprosess som samtidig fokuserer på å ivareta religiøse, kulturelle og tradisjonelle særegenheter (integrering). Den kan også ta form av mineralisering av kontakten med majoriteten (selvekskludering).

Mennesker påvirkes av den kulturen de vokser opp i, noe som bidrar til å påvirke holdninger, kunnskap og handlinger. Med unntak av når et individ skifter eller fornekter sin identitet, kan minoritetsidentiteten ta form av en motkultur som står i opposisjon til «vertskulturen». Når majoritetssamfunnet etablerer politikk og praksiser på bakgrunn av sine tolkninger av samfunnet, tolker minoritetsgruppene sin praksis ut fra erfaringene med majoritetspraksisen. Med andre ord har historien betydning langt utover det å ha oppholdt seg i landet i mer enn hundre år. Konsekvensene av myndighetenes politikk har i ulik grad blant flere av gruppene ført til mistillit til norske myndigheter og offentlige institusjoner, og har gitt seg utslag i ulike strategier for minoritetsgruppene i møte med storsamfunnet og minoritetsidentiteten. En betydelig skepsis til den norske staten er fremdeles utbredt, og denne bevisstheten blir overført til nye generasjoner (kumulativ diskriminering), og blir en viktig del av gruppeidentiteten og gruppebevisstheten (Midtbøen og Lidén 2015). Å benytte seg av rettigheter er ensbetydende med å inngå samarbeid med norske myndigheter og offentlige institusjoner, et samarbeid med et byråkratisk system som på ulikt vis blir forbundet med diskriminering, registrering og overgrep.

Enkelte opplever utredninger om statlige overgrep og oppmerksomhet rundt egen minoritet som noe personlig som bør være unndratt offentlighetens øyne, mens andre mener det bør frem i lyset

Samtidig kan det se ut til at økt status gjennom å være urfolk og nasjonale minoriteter i sammenheng med utredninger og unnskyldninger for fortidens overgrep fra norske myndigheter (etterfulgt av økonomiske erstatninger/institusjoner/minnesmerker) har gitt en positiv effekt. Organisering og motstand mot myndighetenes minoritetspolitikk har lange historiske tradisjoner blant samene og grupper som fra 1998 har status som nasjonale minoriteter. Likevel er det mye som taler for at denne statusen har ledet til økt organisering og en mer eksplisitt uttalt stemme i saker som angår minoritetene og deres kultur, med etableringen av Romsk råd som den siste i rekken av organisasjoner. Likevel, heller ikke her kan effekten sies å være entydig. Hos enkelte grupper har denne typen oppmerksomhet ført til konflikter innad i gruppene, motivert av hvilken grad av oppmerksomhet de ønsker om sin egen fortid og status i dag. Enkelte opplever utredninger om statlige overgrep og oppmerksomhet rundt egen minoritet som noe personlig som bør være unndratt offentlighetens øyne, mens andre mener det bør frem i lyset.

Selvrepresentasjon

Det vesentlige aspektet ved selvrepresentasjon er å fremheve utvikling i flere retninger over tid for å understreke mangfoldet innad i minoritetsgruppene

Identitet kan forstås som noe man har/er (essensialistisk), eller noe man skaper/gjør (konstruktivistisk). I denne sammenhengen blir altså etnisk identitet enten noe fast eller noe man former selv. Selv om tradisjoner, historien og kulturhistoriske særtrekk kan være en sentral del av minoritetsidentiteten, samsvarer ikke disse aspektene nødvendigvis med hvordan gruppene ønsker å bli representert i storsamfunnet (skoler, offentlige institusjoner, bolig- og arbeidsmarkedet m.m.). Fremfor statiske stereotypier basert på kulturelle og historiske tradisjoner som kan føre til essensialiserende fastlåste forestillinger, er det vesentlige aspektet ved selvrepresentasjon å fremheve utvikling i flere retninger over tid for å understreke mangfoldet innad i minoritetsgruppene.

Mangfoldsaspektet peker på en sentral utfordring med status som nasjonal minoritet. Det er viktig at myndighetene og storsamfunnet er seg bevisst at status som urfolk og nasjonal minoritet i seg selv ikke løser alle utfordringer knyttet til en minoritetstilværelse i Norge, noe som kom tydelig frem allerede i høringsuttalelsene til stortingsproposisjon nr. 80 i 1999. Flere minoritetsorganisasjoner stilte seg skeptiske til en slik status. Frykt for at tydeliggjøringen av den skulle trekke gruppene ytterligere bort fra statsborgerlige rettigheter og plikter, og at de derfor ikke ville bli betraktet på lik linje med andre samfunnsborgere, og at statusen ville definere og fremheve ulikheter, var noe av det som ble trukket frem (Assimilering og motstand, NOU: 7 2015).

Essensialisering fra majoriteten og selvessensialisering fra minoritetene begrenser handlingsrommet for mangfold knyttet til både den individuelle identiteten og gruppeidentiteten

Innvendingene må betraktes som svært relevante. Der majoritetssamfunnet i dag er grunnlagt på et multikulturelt samfunn med forventninger om at nyere innvandringsgrupper tilpasser seg samfunnsnormen, fremhever status som nasjonal minoritet at man er noe annet. Krav om autentisitet, ekthet og homogenitet i kulturen blir gjort til et møtepunkt mellom majoritetsbefolkningen og minoritetsgruppene. Særrettigheter knyttet til språk og kultur bidrar til en essensialisering fra myndighetenes side og en selvessensialisering fra minoritetene i den forstand at særrettighetene, dog utilsiktet, begrenser handlingsrommet for mangfold knyttet til både den individuelle identiteten og gruppeidentiteten.

Litteratur

Engebrigtsen, Ada (1992). Om stigma og sigøynere i Norge. I: Woon, Long Litt (red.), Fellesskap til besvær? Om nyere innvandring til Norge. Oslo: Universitetsforlaget

Midtbøen, Arnfinn H og Lidén, Hilde (2015). Diskriminering av samer, nasjonale minoriteter og innvandrere i Norge. En kunnskapsgjennomgang. Oslo: Institutt for samfunnsforskning

NOU 2015: 7 Assimilering og motstand. Norsk politikk overfor taterne/romanifolket fra 1850 til i dag. Oslo