Hopp til hovedinnhold
Fagtekster og publikasjonerFagartikler
Vi, de andre og andregjøring
Fagtekst

Vi, de andre og andregjøring

Temaer

  • Fordommer og gruppetenkning

Begrepet andregjøring viser til ord, handlinger og prosesser som plasserer noen individer som «de andre», som noen som ikke er en del av «vi/oss».

Andregjøring som overordnet begrep

Andregjøring er et overordnet begrep for å betegne utestengende mekanismer som rammer ulike grupper i samfunnet. Det kan dreie seg om rasisme, sexisme, diskriminering av homofile eller andre prosesser som rammer grupper. Dessuten kan andregjøring brukes om ulike mekanismer for utestenging, fra fordommer og tenkemåter til mikroaggresjon og diskriminering.

Ethvert «vi» innebærer at det også finnes noen som er «de andre».

Ethvert «vi» innebærer at det også finnes noen som er «de andre». Hvem som er vi og hvem som er de andre, er ofte avhengig av kontekst. Vi som liker fotball, er ikke de samme som vi som er lærere, selv om jeg kan være del av begge vi’ene. Men både ord og handlinger kan også bidra til å gi noen grupper i samfunnet en mer fastlåst posisjon som «de andre». Et eksempel kan være forestillingen om innvandrere som “de andre”. Det er dette vi kaller andregjøring (engelsk: othering).

Hvilken forskjell har betydning?

Andregjøring baserer seg på en eller annen forskjell mellom «vi» og «de andre». Denne forskjellen gir vi-gruppen følelse av identitet, “vi” er de som ikke er forskjellige på denne måten.

Det trenger imidlertid ikke være en reell forskjell; det kan også være at «de andre» defineres ut fra fordommer og myter. Et eksempel på dette kan være forestillingen om at norske jøder har større lojalitet til Israel enn til Norge. Dette er en myte, og ikke en reell forskjell mellom jødiske og ikke-jødiske nordmenn – likevel plasserer denne forestillingen jøder som «de andre». Samtidig definerer den “vi” som lojale til Norge.

Gruppedannelse og inndelingen i «vi» og «de andre» forutsetter derfor at noen forskjeller vektlegges, mens andre skjules, eller i det minste tillegges mindre betydning.

Mennesker er forskjellige, og forskjellige på veldig mange måter. Gruppedannelse og inndelingen i «vi» og «de andre» forutsetter derfor at noen forskjeller vektlegges, mens andre skjules, eller i det minste tillegges mindre betydning. Hvis vi deler befolkningen i menn og kvinner, er det for eksempel en rekke forskjeller vi velger å se bort fra, mens vi vektlegger kjønn.

Begrepet andregjøring viser til denne prosessen der gruppeinndeling er et resultat av noe mennesker gjør, av språk og handlinger. Forskjeller finnes, grupper gjøres.

Det er selvfølgelig ikke slik at alle forskjeller teller like mye – vi er nødt til å kategorisere og rangere forskjell. Både religion og kjønn er kategorier av forskjell mange vil mene at det er riktig å tillegge betydning. Men vi er ikke nødvendigvis enige i bedømmingen av hvilke forskjeller som er viktige. Noen ser kjønn som vesentlig for hvem de og andre er, andre vektlegger religion, noen vil mene at begge deler har eller bør ha liten betydning.

Det er heller ikke slik at det bare er mitt valg hvilke forskjeller som teller for meg.

Det er heller ikke slik at det bare er mitt valg hvilke forskjeller som teller for meg. Både i relasjonen til andre mennesker og i samfunnet som helhet ligger det føringer for hvilke forskjeller som har betydning. Selv i vårt likestilte samfunn dukker skillet mellom mann og kvinne opp nesten over alt, gjennom blant annet pronomenbruk, inndelinger i de aller fleste statistikker og båsene på offentlige toaletter. Betydningen samfunnet tillegger skillet mellom menn og kvinner, gjør at alle tvinges til å forholde seg til dette, selv de som gjerne skulle sluppet.

For mange av oss er det også andre forskjeller som teller i praksis, i hverdagen, enn de forskjellene vi kanskje peker på som viktige på et overordnet nivå. Et eksempel er nasjonalitet: i den offentlige samtalen det mye fokus på norskhet som kategori. Samtidig er det mange som bare i liten grad reflekterer over egen norskhet i hverdagen sin. Det er først når vi blir minnet på norskhet som kategori at vi reflekterer over den, for eksempel ved et utenlandsbesøk.

Hvor ofte en person blir minnet om en forskjellskategori, varierer. Eksempelet med norskhet viser dette tydelig. En person med utseende som ikke oppfattes som norsk, for eksempel som er mørk i huden, vil oftere møte på forskjellen norsk – ikke norsk enn en som er lys og kan “se norsk ut”. En konkret måte dette skjer på, er gjennom spørsmål fra andre om man er norsk – spørsmål som personer som er hvite i huden og snakker godt norsk langt sjeldnere får.

Dette eksempelet viser også hvordan det som regnes som normalt, ikke blir lagt merke til, mens det er det oppfattes som annerledes som blir lagt merke til. Eksempelet kan også vise hvordan oppfatning av grupper ikke er statisk, men likevel endres ganske seigt. Selv om den norske befolkningen er blitt langt mer fargerik de siste 50 årene, er det fortsatt slik at hvit hud/hvithet oppfattes som det normale. Men kanskje oppfattes det likevel som mindre normalt nå enn før.

Andregjøring vil være ulikt avhengig av om det er snakk om kategorier som baserer seg på synlige og usynlige forskjeller. Hudfarge og mange former for funksjonshemming er synlig, på samme tid som det ikke er mulig for personen å velge det selv.

Struktur og aktør

Hva andregjøring på samfunnsnivå betyr på gruppe- og individnivå, avhenger av hvordan den enkelte responderer. Vi kan si noe om hva som møter den enkelte av forventninger og forestillinger ut fra andregjøring på samfunnsnivå, slik som at personer med brun hud oftere vil bli spurt om hvor de kommer fra enn personer med lys hud. Men hvordan en person reagerer på dette, varierer. Likeledes varierer det hvilken betydning en gruppe tillegger slik andregjøring og hvordan både enkeltpersoner og grupper svarer på den.

I den senere tid ser vi en dreining mot et slikt aktørperspektiv, ved at flere er opptatt av ulike former for respons på samfunnets andregjøring. Et eksempel er Sune Qvotrup Jensens studie av unge etniske minoritetsmenn i Danmark (Jensen, 2011). Han finner to ulike svar på samfunnets andregjøring: kapitalisering på posisjonen som de andre gjennom dyrking av ghetto- og gangsterkultur på den ene siden, og på den andre siden avvisning av motsetningen vi-de andre ved å plassere seg midt i mellom, i et slags tredje rom (third-space).

På den ene siden vil samfunnets andregjøringsprosesser være noe alle i samfunnet forholder seg til, det er ikke mulig å forholde seg helt fritt for eksempel til kategoriene mann-kvinne i samfunnet. Et rendyrket individ- eller aktørperspektiv gir dermed ikke fullgodt svar på spørsmål om andregjøring. På den andre siden vil de fleste i dag utelukke et fullstendig deterministisk syn på andregjøring, forstått som at individet ikke har valg i møte med andregjøring. For å analysere andregjøring er det mest nyttig å lete etter en balanse mellom disse to ytterpunktene.

Nivåer av andregjøring

Andregjøring skjer på ulike nivåer i samfunnet, fra de enkelte møtene med andre mennesker (mikro) via samfunnets institusjoner (meso) til det overordnete nivået; samfunnsstrukturen eller samfunnet som helhet (makro).

På et overordnet nivå – det strukturelle nivået eller samfunnet som helhet – finner vi formene for andregjøring som vi alle kjenner til og alle på en eller annen måte er berørt av. Dette er ikke minst knyttet til de ulike diskrimineringsgrunnlagene hudfarge, etnisitet, religion og livssyn, kjønn, seksualitet, funksjonshemming, seksuell orientering, kjønnsidentitet, kjønnsuttrykk og alder. I større eller mindre grad ligger det dype føringer for disse forskjellene i samfunnet vårt, som ofte også resulterer i strukturell diskriminering. Føringene kan videreføres i kulturell representasjon, eller de kan videreføres i ulike av samfunnets institusjoner (meso-nivå).

Andregjøring i relasjoner mellom mennesker (mikro-nivå) kan bekrefte andregjøring på samfunnsnivå, men kan også stå i kontrast til denne. Et eksempel på det siste er bruken av ordet potet som skjellsord mot hvite elever. Dette andregjør hvite elever på gruppenivå, men endrer ikke på samfunnets andregjøring av mørke. Skolen som institusjon kan tilsvarende både bidra til forsterkning av samfunnets andregjøring, eller bidra til å forstyrre eller utfordre denne. I seg selv kan man også hevde at skolen har sin egen form for andregjøringsprosess, der elever som presterer dårlig, oppfører seg urolig eller misliker skolen, andregjøres.

Minoritet og majorisering

Minoritet betyr mindretall. Begrepet brukes i dag ofte med tanke på en spesiell form for mindretall: grupper i samfunnet som skiller seg fra majoriteten, flertallet, gjerne knyttet til kjennetegn som etnisitet, hudfarge, kjønn, religion, språk eller kultur. Ordet minoritetselever vil for eksempel normalt vise til enten elever med annet morsmål enn norsk eller samisk, eller til elever med innvandrerbakgrunn.

Mens vi tenker på en minoritet som en avgrenset gruppe, er majoriteten resten, de som ikke har kjennetegnene som karakteriserer minoriteten. Majoritetsbefolkningen skjuler en rekke ulike grupper og forskjeller som tillegges mindre betydning, til fordel for de forskjellene som skiller ut minoriteten. Forestillingen om majoriteten som en gruppe, er altså også resultat av ord og handlinger, det er noe menneskene skaper eller gjør. Dette har ledet noen til å snakke om majoritetsgjøring eller majorisering, med motsatsen i minoritetsgjøring eller minorisering. Også forestillingen om en minoritet som en gruppe, krever nedtoning av en rekke forskjeller innad i gruppen.

Majorisering og minorisering er knyttet til majoritetens andregjøring av minoriteten. Majoritetens “vi” defineres i kontrast til minoritetens “de”. Men kjennetegnene som skiller majoritet og minoritet kan også være viktige for minoritetens egen identitet. For majoriteten vil de samme kjennetegnene ofte være usynlige.

For lærere er det viktig å ikke stoppe ved forestillingen om en todelt elevgruppe: minoritet og majoritet. Elevgruppen er mangfoldig og sammensatt, og maktdynamikkene dem imellom er ofte komplekse. Både på skolen som helhet og i elevgrupper vil det være dynamikker der noen plasseres i en underlegen eller minorisert posisjon. For læreren er det viktig å fange opp, utfordre og bryte slike dynamikker.

Det annet kjønn og de andre folkeslagene

I “Det annet kjønn” fra 1949 viser Simone de Beauvoir hvordan samfunnet er bygget opp om en forestilling om kvinnen som “den andre”. Mannen er det normale, normen som kvinnen avviker fra. Selv om samfunnet er blitt langt mer likestilt enn det var på de Beauvoirs tid, ser vi fortsatt eksempler på at mannen oppfattes som normalen. Det er fortsatt slik at behovet for å beskrive kjønnet til en politiker, prest eller lege oftere dukker opp når det er snakk om en kvinne enn en mann.

Edward Said analyserte hvordan Midøsten og Asia har vært “den andre” for Europa: det som skiller seg fra Europa og som dermed også er med å definere hva Europa er. I boka “Orientalismen” fra 1978 studerte han den europeiske tradisjonen med samme navn: europeiske forskere, forfattere og kunstnere som har beskrevet “Orienten” (Midøsten og Asia). Hovedpoenget hans er at disse framstillingene ikke først og fremst gir bedre innsikt i områdene de beskriver. Tvert imot fremstår de først og fremst som kontraster til Europa, og derigjennom gir de best innsikt i Europa selv. Orienten er ikke framstilt på egne premisser, men som Europas “speil”.

Selve begrepet andregjøring ble introdusert av Gayatri Spivak i 1985, som begrep for nettopp mekanismer knyttet til Europas forhold til sine kolonier.

Selve begrepet andregjøring ble introdusert av Gayatri Spivak i 1985, som begrep for nettopp mekanismer knyttet til Europas forhold til sine kolonier. Som Said peker hun på hvordan fremstillingen av koloniene som “de andre” definerer “vi”, det vil si Europa. Samtidig viser hun hvordan andregjøringen også er med å definere de andre – koloniene blir til gjennom kolonimaktenes andregjøring. Hun beskriver altså andregjøring som en dobbel prosess som både definerer kolonimakten og kolonistaten, både “vi” og “de andre”. Ifølge Spivak vil også de kolonisertes selvforståelse preges av denne andregjøringen. 

Spivak knytter sammen analysen av andregjøring av kolonistatene og andregjøring av kvinner, ut fra en forståelse av andregjøring som en multidimensjonal prosess. Slik peker tenkningen hennes fram mot det som nå ofte omtales som interseksjonalitet (Jensen 2011, s. 65).

Publisert: 26. november 2019.

Litteratur

Berg, Anne-Jorunn, Anne Britt Flemmen, og Berit Gullikstad. 2010. «Innledning: Interseksjonalitet, flertydighet og metodologiske utfordringer.» (https://munin.uit.no/bitstream/handle/10037/11428/article.pdf?sequence=2&isAllowed=y) I Likestilte norskheter, redigert av Anne-Jorunn Berg, Anne Britt Flemmen og Berit Gullikstad. Trondheim: Tapir Akademisk Forlag.

Jensen, Sune Qvotrup. 2011. «Othering, identity formation and agency.» Qualitative Studies 2 (2):63-78.

Lenz, Claudia (2011). Konstruksjon av den andre – teoretiske og historiske perspektiver. I: Christhard Hoffmann, Øivind Kopperud (red.): Forestillinger om jøder – aspekter ved konstruksjonen av en minoritet. Oslo: Unipub.

Said, Edward W. 1978. Orientalism. London: Routledge & Kegan Paul.

Spivak, Gayatri Chakravorty. 1985. «The Rani of Sirmur: An Essay in Reading the Archives.» (http://artsites.ucsc.edu/sdaniel/230/spivak_readingarchive.pdf) History and Theory 24 (3):247-272.