Hopp til hovedinnhold
Fagtekster og publikasjonerFagartikler
Drivkrefter for radikalisering
Fagtekst

Drivkrefter for radikalisering

Radikalisering skjer på ulike måter, årsakene til radikalisering er sammensatte og forløpet kan variere.

Temaer

  • Radikalisering og voldelig ekstremisme

skjer på ulike måter, årsakene til radikalisering er sammensatte og forløpet kan variere. Det er altså ikke en lineær prosess som følger et fastlagt skjema fra ett nivå til det neste.

Drivkreftene for å slutte seg til ekstremistiske bevegelser varierer fra person til person. Ofte er det snakk om sosiale og emosjonelle prosesser. Årsaken til ideologisk radikalisering kan like gjerne være en konsekvens av at man tar del i ekstreme miljøer.

Både enkeltpersoner og grupper radikaliseres gjennom prosesser som er mulig å få øye på. Men årsaker som kan være avgjørende for en bestemt person, trenger ikke å ha like stor betydning for en annen.

Radikalisering er ikke en sykdom

Det kan være fristende å tenke at det er syke folk som begår terror; personer med en eller annen slags sinnslidelse eller andre patologiske personlighetstrekk. Slik er det ikke. De fleste terrorister er friske og like alminnelige og fornuftige som mennesker flest.

De fleste terrorister er friske og like alminnelige og fornuftige som mennesker flest.

I noen tilfeller handler radikalisering om unge mennesker som er på leting etter forklaringer på selvopplevde kriser (Wiktorowicz 2005; s.a.). Andre kan være på søken etter å forstå urettferdigheten i verden ). Hvorfor er verden slik den er? Hvorfor oppstår det krig? Her kan det også ligge til grunn et genuint ønske om å finne løsninger på store politiske konflikter. Et fellestrekk er at radikalisering skjer i samspill med andre, i fellesskap med venner eller andre man har et tillitsforhold til.

Radikalisering skjer gjennom vennskap og sosiale bånd

– Interaksjon med radikale mennesker er med på å skape og utvikle motivasjonen for radikale tanker og handlinger .

Seniorforsker ved Forsvarets forskningsinstitutt (FFI) Petter Nesser sier følgende om interaksjon med radikale individer: «Får man de rette kontaktene, kan hvem som helst bli radikalisert, selv om noen er mer utsatte enn andre» .

Radikaliserte personer er ofte nære venner med andre radikale som de har sterke følelser for. Deres bånd til hverandre og deres felles identitet er svært viktig for dem . Flere forskere mener derfor at sosial interaksjon med radikale individer og grupper er helt sentrale årsaker til radikalisering.

Likevel er det ikke slik at sosialisering med radikale individer personer er bestemmende for hvem som blir radikalisert – mange mennesker som har sosiale relasjoner til radikale personer, blir ikke selv radikale .

Hvilken rolle spiller bakgrunn?

Det er ikke mulig å forutse hvem som vil radikaliseres ut fra opplysninger om bakgrunn. Radikaliserte personer har sjelden fellestrekk med alle i en gruppe. Ulike grupper kan ha ulike fellestrekk. Fellestrekkene mellom radikaliserte deles dessuten av svært mange personer som ikke er radikalisert. Derfor er det viktig å være varsom med å tolke tegn på radikaliserte personer.

Fellestrekkene mellom radikaliserte deles av svært mange personer som ikke er radikalisert.

For eksempel viste en kartlegging fra 2007 av radikale muslimer i Danmark, Nederland og Storbritannia at de radikaliserte oftest var menn under 35 år og hovedsakelig etterkommere av innvandrere som var oppvokst i forstedene til storbyene (. Likevel er det bare et svært lite mindretall som blir radikalisert av alle unge muslimer under 35 år som vokser opp i forsteder. Denne konklusjonen samsvarer med en studie fra 2015 som ble utført blant 40 muslimske menn i Norge .

Radikaliserte personer kommer fra ulike sosiale lag av befolkningen, og det er ingen ting som tyder på at fattigdom i seg selv er en drivkraft bak radikalisering (Schmidt 2013). Flere studier peker likevel på at de har en løs tilknytning til storsamfunnet, de føler seg marginalisert og at de har dårlige framtidsutsikter. Dette gjelder for en stor andel av dem som er radikalisert.

PST har kartlagt bakgrunnen til personer som frekventerer ekstreme islamistiske miljøer i Norge. De finner overvekt av unge menn med lav utdannelse, kriminell løpebane og løs tilknytning til arbeidslivet, altså elementer av marginalisering. Konvertitter og personer som har innvandret til Norge som barn eller ungdom, er overrepresentert. Snittalderen er 27,5 år – de fleste er altså godt over skolealder.

Unyansert vektlegging av religion og etnisitet kan føre til diskriminering og forsterke en følelse av utenforskap eller fremmedgjøring.

Mange av dem som deltok i høyreekstreme og rasistiske miljøer i Norge på 1980- og 90-tallet, var marginalisert ungdom, særlig gutter og menn . Det finnes for få studier av slike miljøer til å kunne generalisere, men også fra Tyskland finnes det undersøkelser som peker på løs tilknytning til arbeidslivet og kriminalitet som trekk ved mange av dem som deltar i høyreekstreme miljøer .

Et sterkt fokus på bakgrunnsfaktorer kan virke mot sin hensikt. Unyansert vektlegging av religion og etnisitet kan føre til diskriminering og forsterke en følelse av utenforskap eller fremmedgjøring. Stikk i strid med intensjonen kan dette føre til at radikalisering blir en selvoppfyllende profeti.

Livskriser som kognitive åpninger

De fleste mennesker opplever ulike former for kriser gjennom livet, det være seg dødsfall i familien, alvorlig sykdom, tap av arbeid eller annet. Slike livskriser kan føre til sårbarhet og bidra til å svekke allmenngyldige og generelt aksepterte oppfatninger. Det kan gjøre at en blir mer mottakelige for nye ideer og meninger og et nytt verdenssyn som gir svar og løsninger på krisen (Wiktorowicz 2005). En krise kan dermed også være en åpning for radikalisering.

Livskriser kan føre til sårbarhet og bidra til å svekke allmenngyldige og generelt aksepterte oppfatninger.

Også politiske kriser eller alvorlige hendelser i verden kan oppleves som en slags krise som kan føre til moralsk utbrudd. For eksempel kan politiske kriser som invasjonen av Irak, føre til moralsk utbrudd blant unge muslimer i Europa ( ).

Likevel: mens livskriser er noe de fleste opplever, er det bare for noen svært få at krisene følges av radikalisering. De fleste av oss vil lære å leve med et tap eller en skade, eventuelt slå oss til ro med en forklaring. Oftest leter man etter løsninger på opplevde kriser ut fra hvordan man opplever verden og ved forståelse av tilværelsen. Det vil si at kriser ikke nødvendigvis fører til en endring (Wiktorowicz 2005; 20).

For noen vil en krise føre til at de tilegner seg en ny livsstil, ny ideologi og et nytt tankesett. Noen kan prøve ut flere ideologier og tankesett før de vender tilbake til sitt gamle jeg. For andre vil endringen som følge av krisen være varig. Radikalisering er i begge tilfeller bare én av en rekke mulige veier. For eksempel er det kjent at mange minoritetsungdommer opplever diskriminering, men kun en liten gruppe av dem tiltrekkes av radikale tanker og ideer.

I psykologien brukes ordet resiliens for å beskrive evnen til å takle kriser, til å kunne hente seg inn igjen ‒ en robusthet og utholdenhet. Det kan også oversettes med motstandsdyktighet, individets evne til å gjenvinne balansen etter å ha vært rokket på. For å redusere negative utfall av kriser, som radikalisering eller annet, er det viktig å styrke individenes resiliens, deres motstandsdyktighet. Motstandsdyktighet kan styrkes gjennom inkludering i trygge fellesskap og øvelse i refleksjon og kritisk tenkning. I kapitlet om forebygging i skolen kan du lese om hvordan dette kan gjøres i praksis.

Radikalisering med og uten ideologi

Organisasjoner og grupper som bruker terror som virkemiddel, begrunner det gjerne ideologisk. Samtidig er ideologi bare viktig for noen: entreprenørene og de ideologiske lederne i gruppen. Andre medlemmer kan ha liten eller ingen interesse og kunnskap om gruppens verdenssyn (Schmidt 2013).

Ideologi er viktig bare for noen: entreprenørene og de ideologiske lederne i gruppen.

Den ideologiske radikaliseringen ‒ aksepten av radikale politiske og religiøse ideologier ‒ kan oppstå som et resultat av at man deltar i ekstreme miljøer, heller enn at man søker til radikale grupperinger av overbevisning.

Dette kommer fram i Tore Bjørgos studier av ulike høyreekstreme og rasistiske miljøer i Norge. Han fant at den ideologiske radikaliseringen hos mange skjedde etter at de hadde utført fremmedfiendtlig vold .

Peter Nesser har kartlagt radikalisering blant muslimer i Europa . Han viser at ikke alle radikale er ideologisk motiverte. Terrorforskeren Marc Sageman peker på at radikalisering ofte ikke handler om ideologi, men om gruppetilhørighet og sosiale bånd.

Ideologi kan likevel være viktig for å legitimere og rettferdiggjøre synspunkter og handlinger. Gartenstein-Ross og Grossman gjorde en studie av 117 radikaliserte personer fra Storbritannia og USA i 2009. 40 % av dem mente at religion var den motiverende faktoren for deres ulovlige handlinger. Dette samsvarer med en studie utført blant 40 norskmuslimske menn i 2015, som viser at ideologi kan være et middel for rettferdiggjøring av fiendtlige tanker og handlinger (.

Internett

Internett med en global rekkevidde gir utallige muligheter for spredning av radikale tanker og ideer. Det kan bidra til mobilisering av nettverk, da mye frustrasjon ofte blir tatt ut i ulike internett-fora .

Internett kan være en arena der kontakter etableres og opprettholdes.

Internett er billig, anonymt og fungerer som en plattform der både menn og kvinner kan kommunisere og dele informasjon . Dermed kan det være en arena der kontakter etableres og opprettholdes, samt at en etablert radikal identitet kan bli forsterket gjennom internett .

Likevel er det få studier som vektlegger internett som viktig for radikalisering . Til tross for at internett tilbyr muligheter som kan bidra til radikalisering, er det lite som tyder på at internett alltid er viktig for radikalisering.

Internett kan oppleves som den eneste troverdige kanalen der hele sannheten kommer frem.

På grunn av endrede medievaner blant de unge og de ekstreme gruppenes propagandastrategier, kan betydningen av internett likevel ikke avskrives. En viktig grunn til det er at internett oppfattes av mange som en fri og usensurert kanal. Nettet kan ha en annerledes tiltrekning enn etablerte mediekanaler. Unge mennesker kan bli påvirket av ekstreme grupper som bevisst bruker internett i sine informasjons- og rekrutteringskampanjer. Ekstreme grupper slipper ofte ikke til i etablerte mediekanaler. Deres budskap kan derfor virke enda mer tiltrekkende og troverdig, ut fra oppfatningen om at de undertrykkes av etablerte medier. Internett kan derfor oppleves som den eneste troverdige kanalen der hele sannheten kommer frem.

Ulike typer ekstremister

Personer som slutter seg til ekstreme grupper, er svært forskjellige og har ulik motivasjon for handlingene sine. Det er likevel mulig å si noe om ulike hovedtyper blant deltakerne i ekstremistiske bevegelser. Peter Nesser har studert jihadistiske terrorgrupper i Europa, og peker på fire kategorier av medlemmer: entreprenørene, protesjeene, de sosialt mistilpassede og tilfeldige rekrutter (drifters) . Han peker selv på utfordringene med slike statiske kategorier, ikke minst fordi han også fant medlemmer som ikke lot seg plassere i noen av de fire kategoriene.

Personer som slutter seg til ekstreme grupper, er svært forskjellige og har ulik motivasjon for handlingene sine.

Tore Bjørgo har foreslått en dynamisk modell, der fire dimensjoner brukes til å karakterisere deltakere i ekstreme organisasjoner: grad av ideologisk motivasjon, leder eller følger, ressurssterk-marginalisert og grad av sensasjonssøking.

Modellen er ikke ment som verktøy for å avsløre potensielle terrorister, til det er kategoriene for åpne. Den er heller ment å si noe om behovet for ulike strategier for av-radikalisering. Når det gjelder de ideologisk motiverte, vil det være mulig å gå i dialog med dem om sakene de er opptatt av. Medløperne trenger alternative fellesskap, mens spenningssøkerne kan tilbys alternative veier til spenning. De marginaliserte trenger sosiale tiltak og bedre integrering i arbeidslivet og samfunnet for øvrig .

Akkurat som det er mange veier inn i det ekstreme, vil også veier ut variere fra person til person.

Denne gjennomgangen viser at radikalisering skjer gjennom sammensatte og komplekse prosesser. Akkurat som det er mange veier inn i det ekstreme, vil også veier ut variere fra person til person. Det er også viktig å skille mellom av-radikalisering og forebygging av radikalisering. Det siste er skolens oppgave.

Litteratur

Ahmed, Uzair (2015). Sectarian Identities and Relations – A Case Study of 40 Norwegian Muslims. M.A. thesis. Aas: Norwegian University of Life and Sciences.

Bjørgo, Tore. (2011). Dreams and disillusionment: engagement in and disengagement from militant extremist groups. I: Crime, law and social change, 55 (4): 277-285.

Christmann, Kris (2012). Preventing Religious Radicalisation and Violent Extremism: A Systematic Review of the Research Evidence. Ministry of Justice, hentet 03.12.2015. http://bit.ly/1lzL1f1

Gartenstein-Ross, Daveed, Grossman, Laura (2009). Homegrown Terrorist in the U.S. and U.K.: An Empirical Examination of the Radicalization Process. Washington, D.C: FDD Press. Foundation for Defense of Democracies, hentet 04.12.2015.

Goodwin, Matthew, Ramalingam, Vidhya, Briggs, Rachel (2012). The New Radical Right: Violent and Non-Violent Movements in Europe. Briefing paper. London: Institute for Strategic Dialogue.

Nesser, Petter (2011). Jihad in Europe, Patterns in Islamist Terrorist Cell Formation and Behavior, 1995-2010. Dr. Philos thesis. Oslo: University of Oslo.

Nesser, Petter (2015). Islamist Terrorism in Europe, A History. London: Hurst.

Precht, Tomas (2007) Home grown terrorism and Islamist radicalisation in Europe: From conversation to terrorism: An assessment of the factors influencing violent Islamist extremism and suggestions for counter radicalization measures. Dansk justisdepartementets nettside, hentet 14.02.2017 (http://www.justitsministeriet.dk/sites/default/files/media/Arbejdsomraader/Forskning/Forskningspuljen/2011/2007/Home_grown_terrorism_and_Islamist_radicalisation_in_Europe_-_an_assessment_of_influencing_factors__2_.pdf).

PST (2016): Temarapport: Hvilken bakgrunn har personer som frekventerer ekstreme islamistiske miljøer i Norge før de blir radikalisert?, PST, hentet 14.02.2017.

Sageman, M. (2004). Understanding Terror Networks. Philadelphia: University of Pennsylvania Press.

Sageman, Marc (2008). Leaderless Jihad: Terror Networks in the Twenty-First Century. Philadelphia: University of Pennsylvania Press.