Hopp til hovedinnhold
Fagtekster og publikasjonerFagartikler
Demokratiforståelser og demokratilæring
Fagtekst

Demokratiforståelser og demokratilæring

Hvordan er det å dannes til en demokratisk medborger? Les om ulike demokratiforståelser gir ulike tilnærminger til demokratilæring.

Temaer

  • Demokrati, medborgerskap og myndiggjøring

Hva betyr det egentlig å leve og dannes til medborger i et demokratisk samfunn? Det finnes forskjellige oppfatninger av hva demokrati egentlig betyr. Dette gir også forskjellige tilnærminger til demokratilæring. Mens noen legger vekt på demokrati som formelt system, har andre mer fokus på deltakeraspektet eller at demokrati handler om forhandling, kommunikasjon og offentlig debatt. Demokrati blir slik mer enn en styreform, det kan også betraktes som en livsform.

Ulike tilnærminger til demokrati er ikke nødvendigvis gjensidig utelukkende. Forskjellige aspekter ved demokratiet kan betinge hverandre, men de kan også stå i et spenningsforhold til hverandre. Forståelsen av demokrati henger sammen med spørsmål om majoritet/minoritet, likestilling og diskriminering. De ulike oppfatningene får også konsekvenser for synet på demokratilæring.

Demokrati som formelt system

De fleste vestlige demokratier er bygget opp som representative demokratier, der borgerne deltar i valg av politiske representanter, fatter politiske beslutninger i politiske organer, som Stortinget og dets komiteer. Dette kalles også indirekte demokrati. Regjeringen, som dannes av noen av de partiene som er representert i Stortinget, utformer politikk på de forskjellige samfunnsområdene, og må igjen få støtte blant flertallet av parlamentarikere.

Et viktig prinsipp i det demokratiske systemet er altså at makten er fordelt mellom forskjellige institusjoner, noe som skal hindre maktkonsentrasjon og maktmisbruk: Utover Stortinget (lovgivende) og regjeringen (utøvende), så er domstolene (dømmende) en viktig institusjon som blant annet skal sikre at politiske beslutninger er i tråd med gjeldende lover. I tillegg regnes gjerne mediene som den fjerde statsmakt, siden de kan avsløre maktmisbruk og regelbrudd blant politikere.

Når demokratilæring handler om å formidle kunnskap om det politiske systemet, betyr dette at bruk av stemmeretten blir den sentrale formen for politisk deltakelse eller påvirkning. I tillegg handler dette om muligheten til å ta på seg politiske verv, noe som krever medlemskap i partier eller andre politiske organisasjoner. Som forskningen om politisk ungdomsdeltakelse viser, går imidlertid deltakelse i de etablerte politiske institusjonene tilbake. Den erstattes delvis av andre, mindre formaliserte former for deltakelse.

Demokrati som rettigheter og plikter

“Gjennom arbeid med temaet demokrati og medborgerskap skal elevene forstå sammenhengen mellom individets rettigheter og plikter.” (Overordnet del, 2.5.2)

For å kunne delta i demokratiske prosesser må den enkelte ha rettigheter, slik som rett til å gi uttrykk for egne meninger og til å delta i og danne politiske organisasjoner. For å sikre likeverdig deltakelse er det viktig at alle har like rettigheter.

De store historiske kampene til minoritetene handlet om rettigheter: Rettigheter til politisk deltakelse, men også grunnleggende rettigheter som forutsetning for full sosial og kulturell deltakelse. De svartes kamp i USA på 1960-tallet, mot rasesegregering og for likestilt deltakelse på alle samfunnsarenaer, ble betegnet som kamp for “borgerrettigheter” (civil rights).

Det er viktig å spørre hva like rettigheter betyr, når mennesker er ulike og har ulike forutsetninger. Ikke minst er dette vesentlig på grunn av historisk urett som grupper har blitt utsatt for, og som fortsatt preger holdninger, samfunnsstrukturer og institusjonelle praksiser (se rasisme).

Her kommer diskrimineringsvern som en viktig forutsetning for demokratiet inn i bildet. Å anerkjenne forhold i et samfunn som systematisk hindrer mennesker fra aktivt å delta i samfunnet, krever særskilte rettigheter og tiltak for å sette de som er utsatt for denne strukturelle diskrimineringen i en bedre posisjon. Riktignok er slike tiltak, som kvoteordninger, ofte veldig omstridt. Kan slike tiltak bidra til å opprettholde et bilde av minoritetene som mindre flinke? Og hvor lenge skal slike tiltak vare?

Men det å delta i et demokrati begrenser seg ikke til rettigheter, det innebærer også plikter. Noen plikter er formaliserte (i Norge er det å følge lovene og betale skatt er slike plikter. I noen land, som for eksempel Belgia, regnes også deltagelse i valg som en statsborgerplikt, og det å ikke stemme i valg kan straffes med bot.) Andre plikter er uformelle. Man kan si at det handler om demokratiske spilleregler. Det å bruke egne rettigheter burde ikke begrense andres rettigheter. Her kommer demokrati som samhandling og livsform inn i bildet.

Ytringsfrihet er et eksempel der balansen mellom rettigheter og plikter er veldig aktuell. Når samfunnsdebattanter trakasseres i sosiale medier eller kommentarfeltene på grunn av sitt kjønn, sin hudfarge eller sin kulturelle eller religiøse bakgrunn, argumenterer mange med at dette er dekket av avsenderens ytringsfrihet. Men når mange som har blitt utsatt for slik hets blir skremt bort fra å delta i debatten, blir dette et alvorlig demokratisk problem.

Noen argumenterer derfor for at vi ikke bare burde snakke om ytringsfrihet, men også om ytringsansvar, for å etablere det som Lysaker og Syse betegner som “siviliseringsnormer” i det demokratiske ordskiftet . 

Deltakerdemokrati

“Elevene skal erfare at de blir lyttet til i skolehverdagen, at de har reell innflytelse, og at de kan påvirke det som angår dem. De skal få erfaring med og praktisere ulike former for demokratisk deltakelse og medvirkning, både i det daglige arbeidet i fagene og gjennom for eksempel elevråd og andre rådsorganer.” (Overordnet del 1.6.)

Tilhengerne av deltakerdemokrati mener at en forutsetning for et levende demokrati som fungerer i praksis, er at en stor del av befolkningen deltar aktivt, ikke bare ved å stemme ved valg, men ved å engasjere seg og delta i andre politiske prosesser. Politisk deltakelse har en verdi i seg selv, ikke minst for meningsdannelse og politisk sosialisering.

Selv om de politiske beslutningene i det representative demokratiet fattes av folkevalgte representanter, så finnes det mange muligheter for alle andre til å påvirke disse beslutningene. Interesseorganisasjoner og politiske initiativer kan fronte politiske saker og utøve press på politikerne gjennom å skaffe offentlig oppmerksomhet, for eksempel gjennom demonstrasjoner, underskriftskampanjer eller andre uttrykksformer (som kan omfatte sivil ulydighet, det vil si å bryte gjeldende lover for å protestere). Dette kalles for sivilsamfunnets engasjement.

Historisk har viktige politiske saker skapt engasjement og mobilisert til bred deltagelse, også fra mange som ikke nødvendigvis var politisk organiserte. Slike mobiliseringer kan ikke bare bidra til politisk endring, men også til endring på et kulturelt nivå. Borgerrettsbevegelsen i USA og dagens klimastreik er eksempler på dette.

Men det finnes også former for demokrati som gir borgere større umiddelbar innflytelse på politiske avgjørelser. Disse kalles “direkte demokrati”. Sveits har en form for direkte demokrati der lovforslag vedtas eller avslås gjennom folkeavstemninger. Forbudet mot å bygge minaret på moskeer som ble vedtatt gjennom en slik folkeavstemning i Sveits i 2010, har skapt mye internasjonal oppmerksomhet og bekreftet skeptikernes frykt for at direkte demokrati kan misbrukes av populistiske og fremmedfiendtlige krefter som mobiliserer frykt.

I et Dembra-perspektiv er det viktig å være bevisst de ulike mulighetene og ressursene grupper som tilhører majoriteten og marginaliserte grupper har for å mobilisere for sine interesser og til å få gehør og gjennomslag for sine anliggender. Å rette oppmerksomhet på minoritetenes historiske og pågående frigjøringskamper i undervisningen er samtidig en mulighet til å synliggjøre marginaliserte grupper som aktører.

Demokrati som deliberasjon

“[Elevene] skal øve opp evnen til å tenke kritisk, lære seg å håndtere meningsbrytninger og respektere uenighet.” (overordnet del 2.5.2)

Deliberasjon er å veie og utforske alle sider (fakta og argumenter) i en sak opp mot hverandre i en grundig, åpen og kritisk drøfting av et tema.

Både i det representative demokratiet og i deltakerdemokratiet spiller den offentlige politiske debatten en sentral rolle. Her kan medborgere forme seg et bilde av den politiske virkeligheten, diskutere utfordringene og mulige løsninger. Her har de også mulighet til å bli aktive deltakere.

I et pluralistisk demokratisk samfunn foregår diskusjonen om «felles anliggender» på mange offentlige eller “semi-offentlige” arenaer. Kanskje vil ikke alle føle for å skrive en kronikk i en landsdekkende avis, men mange deltar på en eller annen måte i samtaler og diskusjoner om politikk, ansikt til ansikt eller i sosiale medier. Også på arbeidsplasser og i fritidsorganisasjoner oppstår diskusjoner om politiske temaer og enkeltsaker.

Alle disse samtalene bidrar samlet til en politisk kultur – og det er derfor viktig å være bevisst på hvordan disse samtalene foregår. Er det den sterkestes rett, status og hersketeknikkene som skal avgjøre hvem som får gjennomslag for sitt synspunkt? Eller skal alle bli hørt og det “beste argument” vinne?

Det er denne siste visjonen som står bak Jürgen Habermas diskursetikk , se også , altså forestillingen om en rasjonell samtale, der alle deltakere anerkjenner hverandres likeverdige rett til å delta og bidra. Idealet er å komme frem til løsninger som hever seg over enkeltinteresser gjennom deliberasjon; det vil si lytting, kritisk vurdering av argumentene og, ikke minst, gjennom kompromiss som gagner fellesskapet.

I et Dembra-perspektiv er den deliberative demokratiforståelsen relevant fordi den bygger på og sikter mot å etablere en grunnleggende anerkjennelse av likeverd mellom alle deltakere i demokratiske prosesser . Samtidig blir det tydelig at fordommer og andregjøringsmekanismer undergraver dette grunnlaget.

I det øyeblikket noen deltakere i den politiske samtalen utdefineres som illegitime og/eller inkompetente på grunn av etnisitet, religion eller kjønn er prosessen ikke lenger demokratisk, ut fra et deliberativt perspektiv. Dette gjelder selv om formelle prosedyrer er overholdt.

Demokrati som kultur og livsform

“Gjennom arbeidet med [demokrati og medborgerskap] skal elevene lære hvorfor demokratiet ikke kan tas for gitt, og at det må utvikles og vedlikeholdes.” (Overordnet del 2.5.2)

Demokratiet er først og fremst et liv i forening med andre og ikke bare en styreform, mente den amerikanske filosofen og pedagogen John Dewey (1859-1952). Demokrati eksisterer først og fremst som levd erfaring , ). Hans tanker om den demokratiske “livsform” har inspirert mange og preger også forestillinger om demokrati- og demokratilæring som finnes i norske læreplaner.

Ut fra en slik tilnærming er demokrati mer enn styringsmekanismer og rett til deltakelse, det er en idé om likeverdig sameksistens preget av dialog og samarbeid. Demokratiet er en prosess, det er noe som stadig må skapes, gjenskapes og realiseres på nytt i alle de levende relasjonene mellom mennesker i et samfunn .

Demokratiet er en prosess, det er noe som stadig må skapes, gjenskapes og realiseres på nytt i alle de levende relasjonene mellom mennesker i et samfunn.

I et slikt perspektiv blir demokrati en utdanningsprosess. Et livskraftig demokrati forutsetter at vi dannes i og til en demokratisk levemåte. Å vokse opp er å bli en del av det fellesskap vi skal dele med andre. Demokrati og utdanning henger dermed nøye sammen. Det å gi barn og unge erfaringer og utfordringer som fremmer demokratisk handlingskompetanse blir utdanningens fremste oppgave . Demokratiets verdier må settes i spill og leves i skolens hverdagsliv.

Hvordan fremmer for eksempel utdanningen evnen til å kommunisere og utvikle løsninger i samarbeid med andre? Hvordan trenes elever i å “håndtere meningsbrytning og respektere uenighet?” (overordnet del 2.5.2) Likeverdig samarbeid om felles utfordringer i et pluralistisk samfunn forutsetter både øvelse og holdningsutvikling. Ifølge Dewey er nettopp kommunikasjon selve grunnstammen i et demokratisk samfunn. Kommunikasjon og “delt erfaring” er nøkkelen til å finne gode løsninger sammen og skape fellesskap og forståelse.

Ut fra en slik tanke blir det å utvikle skolen som arena for likeverdig dialog og samhandling derfor essensielt for en demokratisk dannelse. Elever må lære demokrati gjennom å erfare demokrati og handle demokratisk. For at dette skal være mulig, kreves også bevissthet om hva som truer eller hindrer likeverdig samhandling. Rasisme, fordommer og diskriminering er eksempler på slike mekanismer. Elevene må lære å identifisere og motarbeide fordommer og ekskludering for å kunne være med på å bygge en demokratisk skolekultur. 

(se Demokratilæring: om – gjennom – for )

Litteratur

Dewey, J. (1927): The public and its problems. Swallow Press, Ohio

Dewey, J. (2002): ”Demokrati och utbildning”, Uddevalla: Bokforlaget Daidalos

Habermas, Jürgen (1983): Moralbewußtsein und kommunikatives Handeln. Frankfurt: Suhrkamp

Lenz, C. (2020) Demokrati og medborgerskap i skolen. Pedlex

Lysaker, O. & Aakvaag, G. C. (red.) (2008): Habermas. Kritiske lesninger Oslo: Pax

Lysaker, O., og Syse, H. (2016). The Dignity in Free Speech: Civility Norms in Post-Terror Societies. Nordic Journal of Human Rights, 34(2), 104-123. Doi:10.1080/18918131.2016.1212691

Løvlie, L. (2007). Utbildning för deliberativ demokrati. I: Englund, T. (red) Utbildning som kommunikation – Deliberative samtal som möjlighet. Göteborg: Daidalos