Hopp til hovedinnhold
Fagtekster og publikasjonerFagartikler
Våre fem nasjonale minoriteter
Tematekst

Våre fem nasjonale minoriteter

Fem grupper regnes som nasjonale minoriteter i Norge i dag: Kvener/norskfinner, jøder, rom, skogfinner og romanifolk/tatere.

Kvener/norskfinner

Kvener/norskfinner er etterkommere etter folk fra Finland og Sverige som har bosatt seg i Nord-Norge de siste århundrene. Deler av områdene som i dag er delt mellom de tre landene, ble regnet som fellesområder før grensene ble fastlagt. Det var mye kontakt over grensene gjennom sesongvandringer, og etter hvert mer permanent bosetting på 1700- og 1800-tallet. Flere steder var det atskilte bosteder for kvener/norskfinner og nordmenn. Dette bidro på den ene siden til økt avstand mellom folk. På den andre siden ga det muligheter for å bevare språk og kultur (Niemi 2010). I dag bor det mange som identifiserer seg som kvener/norskfinner også i andre deler av Norge.

Kvensk ble anerkjent som minoritetsspråk i 2005, og siden 2007 har det pågått et stort arbeid for å standardisere språket

Riksgrensene førte til at det kvenske språket som snakkes i Norge og Sverige, ble utviklet atskilt fra finsken som snakkes i Finland. Da finsk i Norge opphørte som skrifts- og undervisningsspråk, utviklet den finske dialekten seg i møtet med norsk ordforråd og grammatikk. Også samisk har innvirket på språket (Lidén 2005).

Kvensk ble, som andre minoritetsspråk, rammet hardt av assimileringspolitikken i Norge, og er i dag fortsatt et truet språk. Det har imidlertid gjennomgått en revitaliseringsprosess de siste 10–15 årene – antall språkbrukere som nå tar språket tilbake, er økende (Schall 2017). Kvensk ble anerkjent som minoritetsspråk i 2005, og siden 2007 har det pågått et stort arbeid for å standardisere språket. Eksempler på dette er arbeidet med en kvensk grammatikk, og endringer i stedsnavnloven, slik at kvenske stedsnavn skrives med kvensk rettskrivning, ikke finsk.

I 1990-årene organiserte kvenene seg, og stilte krav til norske myndigheter om minoritetsstatus. I 1997 ble skolefaget finsk som andrespråk innført. Norges tilslutning til Europarådets rammekonvensjon for beskyttelse av nasjonale minoriteter i 1998 ble en støtte i dette arbeidet. Med innføring av Kunnskapsløftet i 2006 ble finsk og kvensk likestilt som opplæringsspråk.

Jøder

Jødisk identitet kan betraktes ut fra religiøs tro og tradisjon, kultur og historie (Ervin Kohn, VG 6. mars 2016). Hvor mye den enkelte identifiserer seg med de ulike delene, varierer. Jødedom som religion omfatter mange retninger med ulike oppfatninger om både tro og praksis, også i Norge. Mange jøder anser seg selv som ikke-praktiserende og betrakter jødedom mer som en kultur enn en religion (Groth 2015). Likevel er institusjoner som de jødiske samfunnene i Oslo og Trondheim, og synagogen, sentrale institusjoner for religiøse så vel som ikke-religiøse jøder. Synagogen fungerer som et religiøst og sosialt samlingssted, og for mange anses det som viktig at høytider og livsfaseriter markeres i synagogen (Døving og Moe 2014).

Både historisk og i dagens Norge er jøder godt integrert i det norske samfunnet, både sosialt og økonomisk

Både historisk og i dagens Norge er jøder godt integrert i det norske samfunnet, både sosialt og økonomisk (Døving og Moe 2014, Midtbøen og Lidén 2015). De fleste har norsk som morsmål. Frem til andre verdenskrig var jiddisch en del av det jødisk-norske kulturlivet og hverdagsspråket i mange hjem. Mange jøder har et forhold til hebraisk, som er offisielt språk i Israel ved siden av arabisk (Schall 2017, Groth 2015).

Den jødiske minoriteten i Norge ble hardt rammet av Holocaust. For de som har vokst opp i tiårene etter krigen, utgjør Holocaust et sentralt element av deres jødiske identitet. Mye kan tyde på at yngre generasjoner er mer opptatt av å fremme positive sider ved jødisk liv som sitt grunnlag for å videreføre en jødisk identitet (Døving og Moe 2014).

Romer

De første romfamiliene kom til Norge på slutten av 1800-tallet. De fleste romer er etterkommere av familiene som fikk opphold i Norge i etterkrigstiden, og bor mer eller mindre permanent i Oslo eller andre deler av østlandsområdet.

Identifisering som rom er knyttet til et levende sosialt og kulturelt fellesskap, og ikke til et kollektivt minne om en fortid. Kontakt med familie og nettverk av slekt og andre romfamilier på tvers av landegrenser er vesentlig i ivaretakelsen sosiale forpliktelser og fellesskapets tradisjoner og institusjoner (Aarset og Lidén 2017).

Det finnes mange fortellinger om hvordan minoriteten møtes med mistro som romer og ikke som enkeltpersoner. Også fra medelever og lærere.

Identiteten som rom henger blant annet sammen med å etterleve viktige gruppenormer. Dette kan være som å respektere aldershierarkier, egne tradisjoner for viktige livsriter (bryllup, begravelser) og bruk av egne instanser for megling og konfliktløsning (Engebrigtsen og Lidén 2010). Bruken av språket romanes i dagliglivet er også viktig for denne identiteten. De fleste romer i Norge er tospråklige, med romanes som morsmål ved siden av norsk.

Som synlig minoritet har romer blitt utsatt for utstrakt diskriminering over tid, og de opplever dette fortsatt. Det finnes mange fortellinger om hvordan de møtes med mistro som romer og ikke som enkeltpersoner på kjøpesentre, campingplasser, boligmarkedet og som arbeidssøkende. Flere av barna har erfaringer av å bli møtt med fordommer, fra andre elever og fra lærere. Det er også mange som opplever at nordmenn ikke har kunnskap om norske romers langvarige tilknytning til landet, og at de er norske statsborgere i motsetning til tilreisende romer.

Det har utviklet seg sterk tilhørighet til den enkelte storfamilie innad i det norske rommiljøet. Etableringen av Romsk råd i 2016 er initiert av romer selv, blant annet for å gjøre det enklere med samarbeid mellom familiene i dialog med norske myndigheter og for å fremme romers kultur.

Skogfinner

Skogfinner, eller folk av skogfinsk slekt, er etterkommere etter finner som utvandret til Sverige fra slutten av 1500-tallet og videre til Norge fra første halvdel av 1600-tallet. I Norge bosatte skogfinnene seg i størst antall på Finnskogen i Hedmark, men totalt bosatte det seg skogfinner i 40 kommuner på Østlandet.

Den generelle samfunnsutviklingen og politikken i Norge førte i praksis til en fornorskingsprosess som også påvirket skogfinnene.

Det var ingen uttalt assimileringspolitikk overfor skogfinner. Den generelle samfunnsutviklingen og politikken i Norge førte likevel i praksis til en fornorskingsprosess som også påvirket skogfinnene. Det økende behovet for tømmer til sagbruksindustrien førte allerede på 1600-tallet til forbud mot å drive det tradisjonelle svedjebruket. Svedjebruk var en særegen form for dyrking der man først felte skogen på et område og lot det ligge å tørke et år eller to. Deretter satte man fyr på hele området og sådde en spesiell sort rug (svedjerug) i asken etter brenningen. Året etter høsten man avlingen.

Norsk var språket som skulle brukes i skolen, noe som innebar at det var forbudt å snakke finsk. Dette var medvirkende til at ingen lenger snakker det skogfinske språket, selv om en del enkeltord og veldig mange stedsnavn er bevart, særlig på Finnskogen.

Siden 1970-årene har det foregått en revitalisering av skogfinske tradisjoner.

Det er varierende i hvor stor grad skogfinner eller personer av skogfinsk slekt, føler tilknytning til sin historie og kulturarv. Men siden 1970-årene har det foregått en revitalisering av skogfinske tradisjoner, økt interesse for å finne ut sin skogfinske avstamning gjennom slektsforskning, bruk av finske døpenavn og skilting med finske stedsnavn. På Finnskogen har man siden 1970 avholdt de årlige Finnskogdagene, en tre dagers kulturfestival på Svullrya på Grue Finnskog. Festivalen åpnes med at «Republikken Finnskogen» proklameres.

I 2000-årene var det dialog mellom staten og de skogfinske museene om hvorvidt disse selv skulle ha råderett over sine samlinger og utvikling av museene. I 2005 slo disse museene seg sammen til Norsk Skogfinsk Museum. Dette museet står i dag sentralt i arbeidet med å bevare og formidle skogfinsk historie, kultur og tradisjoner, men har per i dag kun et eldre skolebygg til rådighet for administrasjon, bibliotek og utstilling. I lengre tid har museets styre og ansatte med støtte fra det skogfinske interessemiljøet arbeidet for å få midler av myndighetene til et større museumsbygg som kan gjøre det mulig å bevare og formidle skogfinsk kulturarv (Lien 2017).

Romanifolk/tatere

Gruppen som i dag omtaler seg som «romanifolk» eller «tatere», er etterkommere etter familier som kom til Norge via Sverige fra 1500-tallet og senere. De utgjør i dag en sammensatt gruppe med ulikt utdanningsnivå, ulike livssituasjoner, levekår, livssyn og levemåter, og de er bosatt i ulike deler av Norge. For enkelte er reising, handel og håndverk fremdeles sentralt for deres gruppeidentitet. Samtidig har det skjedd endring i betingelser for reising, slik at dette i mindre grad er knyttet til inntektsgivende arbeid og i større grad er sosialt begrunnet for mange i gruppen, særlig om sommeren.

Mange er stolte av å tilhøre romanifolket/taterne, men kan være forsiktige med å vise sin identitet utad.

De fleste romanifolk i Norge har norsk som førstespråk. Romanispråket / norsk romani er for mange likevel viktig i forståelsen av hva det vil si å være tater/romani. Som følge av assimileringspolitikken har mye av språket gått tapt hos mange romanifolk/tatere, særlig i den yngre generasjonen. Samtidig brukes ord og uttrykk av mange i hverdagen og er viktig for deres identitet. Det varierer mellom ulike individer, familier og miljøer om og i hvilken grad romaniord og -uttrykk fortsatt brukes til daglig.

Mange er stolte av å tilhøre romanifolket/taterne, men kan være forsiktige med å vise sin identitet utad. En del har erfart at samfunnet rundt har fordommer og negative holdninger, og har opplevd trakassering og mobbing. Noen er redde for at økt oppmerksomhet på romanifolket, blant annet i skolens undervisning, skal føre til ny stigmatisering. Andre har blant annet engasjert seg i organisasjoner som jobber aktivt og forebyggende for å fremme romanifolket/taternes interesser og holde tradisjonene i hevd.

Det er også ulike syn på hvordan man skal forholde seg til fortiden. Der noen er opptatt av at det må tas «et oppgjør med fortiden», mener andre at man skal «la fortid være fortid».

Det er også ulike syn på hvordan man skal forholde seg til fortiden. Der noen er opptatt av at det må tas «et oppgjør med fortiden», mener andre at man skal «la fortid være fortid», og at det beste storsamfunnet kan gjøre nå, er «å la folk være i fred» (Lidén og Aarset 2017). Det sistnevnte ønsket kan på den ene siden forstås som et uttrykk for at denne folkegruppen i dag opplever seg som fullt integrert i og akseptert av det norske samfunnet, men på den andre siden som en bekymring for at økt oppmerksomhet vil føre til økt stigmatisering.

Litteratur

Aarseth, Monica Five & Lidén, Hilde (2017). Historiens betydning for rom og romanifolks/ tateres situasjon i dag. I: Brandal, Nik, Døving, Cora Alexa & Plesner, Ingvill Thorsen (red.). Nasjonale minoriteter og urfolk i norsk politikk fra 1900 til 2016. Oslo: Cappelen Damm AS, 201-217.

Døving, Cora Alexa & Moe, Vibeke (2014). «Det som er jødisk». – Identiteter, historiebevissthet og erfaringer med antisemittisme. Oslo: Senter for studier av Holocaust og livssynsminoriteter

Groth, Bente (2015). Jødedom. Store Norske Leksikon. https://snl.no/j%C3%B8dedom

Kohn, Ervin (6.3.2016). Hvor mange identiteter kan man ha? Oslo: Verdens gang. http://www.vg.no/nyheter/meninger/religion/hvor-mange-identiteter-kan-man-ha/a/23606554/

Engebretsen, Ada & Lidén, Hilde (2010). De norske rom – og deres historie. I: Lund, Anne Bonnevie & Moen, Bente Bolme (red.) Nasjonale minoriteter i det flerkulturelle Norge. Trondheim: Tapir Akademisk forlag, 87-98.

Liden, Hilde (2005). Barn og unge fra nasjonale minoriteter. En nordisk kunnskapsoversikt. Oslo: Institutt for samfunnsforskning

Lien, Lars (utgis 2017). Minoritetene som politiske aktører. Fra samers, jøders og kveners organisering på 1900-tallet til romsk og Skogfinsk mobilisering i nyere tid. I: Brandal, Nik, Døving, Cora Alexa & Plesner, Ingvill Thorsen (red.). Nasjonale minoriteter og urfolk i norsk politikk fra 1900 til 2016. Oslo: Cappelen Damm AS,

Midtbøen, Arnfinn & Lidén, Hilde (2015). Diskriminering av samer, nasjonale minoriteter og innvandrere i Norge. En kunnskapsgjennomgang. Rapport 2015:001. Oslo: Institutt for samfunnsforskning. http://www.samfunnsforskning.no/Publikasjoner/Rapporter/2015/2015-001

Niemi, E. (2010). Kvenene – Nord-Norges finner. En historisk oversikt. I: Lund, Anne Bonnevie & Moen, Bente Bolme (red.) Nasjonale minoriteter i det flerkulturelle Norge, Trondheim: Tapir Akademisk forlag, 33-54

Schall, Verena (utgis 2017). Språk, identitet og minoritetspolitikk. I: Brandal, Nik, Døving, Cora Alexa og Thorson Plesner, Ingvill (red). Nasjonale minoriteter og urfolk i Norge. Politikken og dens virkninger. Oslo: Cappelen Damm AS. 219-235