Hopp til hovedinnhold
Tips og veiledning

Å ta et skritt tilbake

Håndtering av situasjoner som oppleves utfordrende og provoserende.

Det kan være vanskelig å tre et skritt tilbake i situasjoner som oppleves utfordrende eller provoserende. Samtidig er det helt nødvendig å innta et perspektiv på avstand for å kunne se situasjonen fra forskjellige sider og sette seg inn i de enkeltes anliggender og behov. Gjør man det, oppdager man kanskje noe man ikke kunne se i selve situasjonen, og dette åpner et handlingsrom for fremtidige situasjoner.

Overordnet del (1.3) beskriver kritisk tenkning som blant annet å «kunne forstå at [..] egne erfaringer, standpunkter og overbevisninger kan være ufullstendige eller feilaktige.»

For å kunne formidle dette viktige, selv-reflekterende aspektet ved kritisk tenkning til elevene på en troverdig måte bør også læreren selv kunne modellere en slik holdning. Hun/han må være villig til å gå bort fra egne forhåndsantakelser og tolkninger.

Her er et konkret tips til hvordan lærere, individuelt og sammen med andre, kan bruke overordnet del for å sette egen praksis i perspektiv. Slik kan man reflektere rundt egen posisjon og involvering i utfordringer som handler om fordommer, ekskludering og utenforskap:

Ta et skritt tilbake – panikkøyeblikk som pedagogisk mulighet

Panikkøyeblikk er situasjoner der læreren opplever et normbrudd som setter ham eller henne ut av spill. Det vil si, læreren har ikke en umiddelbar strategi for å håndtere situasjonen på en profesjonell måte. I panikkøyeblikket blir læreren også emosjonelt involvert: enten provosert, sint eller såret.

Slike situasjoner utløser ofte to typer reaksjoner:

  • Å feie noe under teppet, fordi det oppleves som vanskelig å håndtere.
  • Å «slå ned på»/ sanksjonere for å få slutt på den provoserende atferden.

Begge typer reaksjon minsker det pedagogiske handlingsrommet for å åpne for refleksjon, dialog og utvikling.

I slike situasjoner kan det derfor være viktig ikke å handle umiddelbart, men bruke litt tid på å gå i seg selv.

Følgende spørsmål åpner viktige perspektiver:

  • Hva oppfatter jeg som provoserende/normbrudd her? 
  • Hvorfor blir jeg så emosjonell berørt?
  • Finnes det alternative måter for meg å tolke situasjonen på?

Å reflektere over egne tanker og følelser gir læreren en mulighet til å rydde av veien det som hindrer ham/henne i å møte de som var involvert i hendelsen på en konstruktiv måte.

Et viktig element i denne selvrefleksjonen er å avdekke forestillinger om de involverte elevene som er knyttet til tidligere erfaringer med elevene, eller antakelser om elevenes bakgrunn (“typisk…” ). Slike forhåndsantakelser snevrer inn tolkningsrommet til en bekreftelse av allerede eksisterende mønstre. I stedet for å utløse empatisk nysgjerrighet (“Hva mente du egentlig med dette? Hva ønsket du å oppnå?) og åpne et pedagogisk handlingsrom, stenges veien for det spørrende og dialogiske rommet.

En slik selvrefleksjon kan bidra til en revurdering av pedagogisk krevende situasjoner, noe som igjen kan snu panikkøyeblikket til en pedagogisk mulighet.

Dette kan innøves – individuelt, eller i kollegafelleskap. Kollegial veiledning knyttet til situasjoner man opplever, er nyttig for å av-individualisere vanskelige pedagogiske spørsmål og bygge en profesjonsetisk skolekultur. Samtidig kan det være sårbart å dele situasjoner der man som lærer ikke mener man var på sitt beste som pedagog. Konstruerte caser kan derfor være en hjelp til å komme i gang, gjerne caser som tar utgangspunkt i faktiske utfordringer.

Se øvingsopplegg:

Panikkøyeblikk

PowerPoint til bruk i kollegafellesskapet til samtale om panikkøyeblikk.

FilPresentasjon

Panikkøyeblikket - presentasjon i kollegafellesskapet