Hopp til hovedinnhold
Fagtekster og publikasjonerFagartikler
Hvithet og andre ytre trekk
Tematekst

Hvithet og andre ytre trekk

Hudfarge og andre ytre trekk spiller en viktig rolle i rasisme. Rasisme innebærer nedvurdering av kultur og religion, men disse elementene kobles til kroppslige trekk, altså egenskaper som ikke kan velges bort.

I Vesten er dette knyttet til tradisjonelle forestillinger om et slags europeisk eller vestlig utseende der lys hudfarge er det mest sentrale trekket. Hvithet framstår som det normale, mens andre hudfarger signaliserer en eller annen form for annerledeshet. Et eksempel: en adoptert nordmann med brun hud har sannsynligvis ofte fått spørsmål om opprinnelse. Hans hvite søster møter bare sjelden de samme spørsmålene.

Hvithet framstår som det normale, mens andre hudfarger signaliserer en eller annen form for annerledeshet.

I forskning om rasisme har denne erkjennelsen ført økt interesse for å studere nettopp forestillingen om hvithet, forestillingen om et bestemt utseende som det normale. Dette feltet kalles hvithetsstudier, og er særlig stort i USA der en lang historie med raseskille og fortsatt diskriminering har gjort skillet mellom hvite og sorte svært tydelig.

Hvithetsstudier viser blant annet hvilke privilegier personer med lys hud har i vestlige samfunn. Hvite privilegier er for eksempel det å slippe rasemessig profilering av politiet, eller å slippe mikroaggresjoner slik som det å stadig måtte svare på hvor en egentlig kommer fra. Eller det er å slippe å være den i klasserommet som stadig blir minnet om sin annerledeshet, fordi en ikke kan identifisere seg med bilder i læreboka.

Et viktig poeng med hvithet, som med andre kulturelt privilegerte posisjoner (som det å være heteroseksuell, eller økonomisk velstående) er at fordelene man har, er usynlige for de fleste av dem som selv er priviligerte – de oppleves som normale. De fleste mennesker er ikke bevisste på privilegiene sine, før privilegiene blir truet. Men privilegiene er tydelige for dem som utsettes for de negative konsekvensene av dem. Privilegiene legitimeres gjennom kulturelt forankrede forestillinger og tolkningsmønstre, som gjør at de oppleves som naturgitte og nødvendige. Det som skiller hvithet/hudfarge fra andre kategorier som er grunnlag for systematisk forskjellsbehandling, er de lange historiske linjene tilbake til imperialisme, kolonitid og slaveri (Fylkesnes, 2019).

Hudfarge betyr ikke det samme for alle med mulighet å posisjonere seg som hvit eller for alle som posisjoneres som ikke-hvit.

Samtidig kan det innvendes at hudfarge hverken betyr det samme for alle som har mulighet å posisjonere seg som hvit eller for alle som posisjoneres som ikke-hvit. Ingunn Eriksen (2017) har i sin forskning vist hvordan “hvit” og “brun” fungerte som sosialt konstruerte identitetskategorier som elevene på en videregående skole plasserte seg i, med etterfølgende identifikasjon som “hvit = skoleflink og disiplinert” vs. “brun = svake prestasjoner og rabaldersk”. Kategoriene var sosialt konstruert i den forstand at elever med hvit hud kunne aksepteres i den “brune” gruppen og omvendt. Det var altså ikke helt statisk hvem som ble bærer av de rasialiserte kategoriene. I tillegg foregikk det en tolkning av og forhandling om hva henholdsvis “brun” og “hvit” betydde i konkrete situasjoner. I en slik kontekst vil også læreren bli posisjonert i et “hvit” / “brun” skille, noe som igjen vil påvirke hans/hennes pedagogiske handlingsrom.

Det er også viktig å være bevisst forskjellene mellom USA, der skillet mellom hvite og afrikansk-amerikanere står i en særstilling som utgangspunkt for diskriminering, og Norge, der andre identitetsmarkører kan være grunn for og legitimere systematisk forskjellsbehandling. Tvangsassimilerings-politikken overfor den samiske befolkningen, som helt klart hadde rasistisk ideologisk bakgrunn, handlet i liten grad om deres hudfarge, men om andre kroppslige og kulturelle trekk, som ble betraktet som mindreverdige og uforenlige med den dominerende norske kulturen. Dette understreker behov for å reflektere nøye over hvilke (antatte) kroppsliggjorte egenskaper, sosiale og kulturelle praksiser som går inn i rasialiserte forestillinger om overlegenhet og underordning. Slik refleksjon danner grunnlaget for systematisk å kunne bryte og motarbeide disse forestillingene – både i den individuelle profesjonsutøvelsen og gjennom endring av skolen som institusjon.

Hudfarge har likevel betydning også i Norge. Blant annet er dette tydelig i koblingen mellom norskhet og hvit hudfarge. Denne koblingen kommer blant annet fram i forskningen til Marta Bivand Erdal og Mette Strømsø (2020). De har gjennomført et undervisningsopplegg om norskhet med 300 elever på 6 videregående skoler. Samtalene med elevene viser et mangfold av forståelser av norskhet, men der elementer som språk og hudfarge spiller tydelig inn. Spørsmålet om hudfarge avslører en tvetydighet som også har gått igjen i den aktuelle rasismedebatten. Elevene mener hudfarge bør være irrelevant, samtidig som hudfarge ofte erfares som grense for å bli sett på som norsk eller ikke.

Litteratur

Erdal, M.B., & Strømsø, M. (2020). Vi, oss og de andre i klasserommet: Å tilrettelegge for dialogbasert refleksjon om norskhet med ungdom. I: Faglige perspektiver på demokrati og forebygging av gruppefiendtlighet i skolen, Dembra publikasjon 3, Senter for studier av Holocaust og livssynsminoriteter (HL-senteret).

Eriksen, I. M. (2017). De andres skole. Grupedannelse og utenforskap i den flerkulturelle skolen. Oslo: Gyldendal Norsk Forlag.

Fylkesnes, S. (2019). Whiteness in teacher education discourses: An analysis of the discursive usage and meaning making of the term cultural diversity [Ph.D., Oslo Metropolitan University].