Hopp til hovedinnhold
Fagtekster og publikasjonerFagartikler
En demokratisk skolekultur
Fagtekst

En demokratisk skolekultur

Å bygge en demokratisk skolekultur med et helhetlig blikk.

Temaer

  • Pedagogikk og didaktikk
  • Demokrati, medborgerskap og myndiggjøring

En demokratisk skolekultur kan bare bygges gjennom en gjennomtenkt praksis, der ledelse, ansatte og elever spiller sammen, og hvor det demokratiske verdigrunnlaget er tydelig og artikulert.

Hvis skolen som helhet skal fungere som en demokratisk danningsinstitusjon (overordnet del 1.6), må man se på mer enn innholdet i undervisningen. Elevene lærer og dannes gjennom de strukturer og samhandlingsformer de opplever i hverdagen på alle skolens arenaer, og gjennom holdninger de møter. (se Demokratilæring om-gjennom-for )

Å bygge en demokratisk skolekultur vil altså si å se på hele skolens virksomhet, fra rutiner i kantina til dialoger i klasserommet. I hvilken grad preges skolen av en kultur for gjensidig respekt og dialog, fri kommunikasjon og alles deltakelse?

Demokrati i praksis

Opplæringen skal fremme oppslutning om demokratiske verdier og demokratiet som styreform. […] Skolen skal gi elevene mulighet til å medvirke og til å lære hva demokrati betyr i praksis (overordnet del 1.6).

Både undervisningspraksis og organisering av skolen som helhet er med på å forme skolen som demokratisk institusjon. Å legge til rette for at elevene opplever demokrati i praksis kan derfor ikke være et individuelt prosjekt som hver enkelt lærer må ta ansvar for alene, men må være et prosjekt som både lærere, ledere og elever tar del i.

Dette fordrer en felles visjon og en felles forståelse, noe som i mange tilfeller mangler i skolen (Biseth, 2012). For å kunne snakke om hvordan elevene kan utvikle sin rolle som demokratisk medborger i skolehverdagen er det behov for et felles “språk” og refleksjon rundt hva demokratisk medborgerskap egentlig innebærer. Mangel på felles forståelse vil svekke muligheten for å etablere samarbeid for å realisere målsetningene i læreplanen (Stenshorne & Ballangrud, 2014).

I profesjonsfellesskapet blir det derfor viktig å drøfte hva lærere og ledelse legger i begrepene demokrati og medborgerskap og sammen løfte fram hvilken visjon og hvilke målsetninger skolen konkret skal ha for å kunne realisere målet om demokratisk dannelse. Man må se på ulike arenaer for samhandling i skolehverdagen og i hvilken grad elevene gis mulighet for å delta, medvirke og oppøve sin rolle som ansvarlig medborger (se øvelsen Demokratiradar ).

I skolens virksomhet ligger det imidlertid en spenning. Skolen har formålsparagraf, læreplan og andre lover og regler å forholde seg til. Man kan oppleve at mye av skolens virksomhet er lov- og regelstyrt. Samtidig fordrer skolens samfunns- og danningsmandat at elevene skal få medvirke og delta i å forme skolens praksis.

Denne spenningen kan ikke oppløses, og det blir en viktig del av lærerens skjønn å balansere ulike hensyn (se også Børhaug, 2017). Likevel kan det være nyttig å vende oppmerksomheten mot hvilke handlingsrom som faktisk finnes, og se på om det finnes muligheter for å å utvide rommet for demokratisk deltakelse i skolemiljøet.

Demokrati i praksis betyr ikke bare medvirkning – eller det å være med på å bestemme – det betyr også at elevene skal oppleve, og bidra til, at demokratiske verdier “leves” eller praktiseres.

Demokrati i praksis betyr ikke bare medvirkning – eller det å være med på å bestemme – det betyr også at elevene skal oppleve, og bidra til, at demokratiske verdier “leves” eller praktiseres. Deltakelse handler da i like stor grad om det å bli anerkjent, sett og hørt og oppleve frihet til å “prøve ut sin egen stemme” (Biesta, 2006). Det handler også om å anerkjenne andres rett til det samme og bidra til andres frihet (Beauvoir, 2009).

Likeverd er en viktig dimensjon ved demokratisk medborgerskap. Dette peker mot at det forebyggende arbeidet mot fordommer og gruppefiendtlighet nettopp handler om å bygge demokratisk beredskap – beredskap for å handle og virke for å beskytte og fremme andres menneskeverd, både i skolehverdagen og i fremtiden.

Et inkluderende skolemiljø: mangfold som ressurs, – og utfordring

En forutsetning for at skolen kan fungere som arena for demokratisk dannelse er at skolen bygger et inkluderende skolemiljø der alle blir møtt med respekt og gis en stemme. Trygghet til å delta og lyst til å bidra vokser fram i et miljø der man blir sett og føler seg verdsatt. Inkludering henger nøye sammen med demokrati, idet demokratiet forutsetter anerkjennelse av mangfold, likeverd og alles rett til deltakelse. Det er gjennom å skape arenaer for likeverdig samhandling og gi alle en følelse av trygghet og tilhørighet i skolesamfunnet at vi kan legge grunnlaget for demokratisk samhandling. Å bygge en inkluderende skolekultur er dermed en sterk etisk fordring for skolen, og dette understreker at arbeidet med skolemiljø ikke kan skilles fra skolens danningsmandat, slik det undersstrekes i overordnet del.

«I arbeidet med å utvikle et inkluderende og inspirerende læringsmiljø skal mangfold anerkjennes som en ressurs.” (Overordnet del 3.1)

Mangfold er utvilsomt normalen i skolen, som ellers i samfunnet. Likevel kan det oppfattes, og oppleves, som en utfordring, og til og med som en trussel. Hvordan kan vi skape en kultur der menneskeverd vernes og mangfold verdsettes? Hvordan kan lærere og personale være gode rollemodeller? Denne utfordringen peker mot hvordan verdiene i skolen leves i praksis på alle arenaer i skolehverdagen.

I kampen for likeverd er det mange motkrefter, og skolen må ikke bare fremheve verdien av inkludering og mangfold, men også arbeide godt for å spre kunnskap og bevissthet om diskriminering og ekskluderende mekanismer.

I arbeidet for inkludering er det viktig å tenke helhetlig: Både klasseromsundervisning og hvordan vi organiserer skolens øvrige aktiviteter har stor betydning.

  • I hvilken grad klarer vi å få ulike elever til å vise sin styrke og bli verdsatt for den de er?
  • Hva kan vi konkret gjøre for å skape en inkluderende og respektfull kultur i klasserommet?
  • Hvordan kan vi skape en kultur der mangfold anerkjennes som ressurs?
  • Hvordan arbeider vi for å gi kunnskap og skape refleksjon om diskriminering og fordommer?
  • I hvilken grad legger vi til rette for samhandling og kontakt på tvers av grupper i skolehverdagen?

Sosialpsykologisk forskning peker mot at regelmessig samhandling og kontakt mellom grupper under visse betingelser kan motvirke fordommer (Allport, 1954). Ved å bli kjent med, og samarbeid med, andre som i utgangspunktet er fremmede og annerledes enn oss selv, kan broer og forståelse bygges.

Fordommer og utestenging kan imidlertid ramme mange, av svært ulike grunner. Både etnisitet, religion, legning og funksjonsevne, men også utseende, sosial status eller personlige preferanser, kan lett forårsake at noen, bevisst eller ubevisst, blir holdt utenfor. Utfordringene er mange, og det er viktig å erkjenne at det å skape en inkluderende kultur i skolen kan være vanskelig. Mye skjer mellom elevene på arenaer utenom skolen. Skolen eksisterer ikke i et lukket rom, men er en del av verden omkring, – utsagn fra medieoppslag, blogger og kommentarfelt forplanter seg også til skolevirkeligheten.

Uten tvil er det å vie det forebyggende arbeidet oppmerksomhet av uvurderlig betydning. Skolen skal være en motkraft mot fordommer og hat og må arbeide systematisk for å fremme en inkluderende kultur på alle skolens arenaer. Dette handler om stadig å strekke seg mot realiseringen av verdiene i overordnet del kan dermed sies å være både et krav og en positiv drivkraft i arbeidet for å realisere en god skole.

Når vi selv opplever å bli anerkjent og vist tillit, lærer vi å verdsette både oss selv og andre. Elevene skal lære å respektere forskjellighet og forstå at alle har en plass i fellesskapet (Overordnet del, 3.1).

Skolen som uenighetsfellesskap

Et demokratisk samfunn innebærer på ingen måte bare enighet og harmoni. Det kan også romme sterk uenighet, kamp om godene, interessemotsetninger og kompromisser. Skolen er på mange måter en mikrovariant av et slikt samfunn. I skolen møtes ulike mennesker med forskjellige behov, verdier og livsanskuelser. De er kastet sammen i et fellesskap og må fungere sammen, tross uenighet.

Lars Laird Iversen (2014) mener det er fruktbart å tenke seg slike ikke-valgte fellesskap med stort innslag av ulikhet og uenighet som «uenighetsfellesskap». Det er ikke nødvendigvis felles verdier eller meninger som skaper følelsen av tilhørighet og samhold, snarere er det villigheten til å kommunisere, eksistere sammen med respekt og toleranse og finne løsninger i fellesskap.

Det er ikke nødvendigvis felles verdier som skaper følelsen av tilhørighet og samhold, snarere er det villigheten til å kommunisere, eksistere sammen med respekt og toleranse og finne løsninger i fellesskap.

Iversen peker på skolen som en institusjon med unike muligheter til nettopp å dyrke fellesskap til tross for uenighet. I skolen kan elevene trene på ferdigheter som er nødvendige i samspill med andre. De kan oppøve evnen til å takle mangfold og vise respekt for andre som er annerledes. I klassen kan de få trening i å føre dialog og se en sak fra flere synsvinkel. De kan utvikle en identitet som ikke er basert på hat og stempling av andre.

Også lærerne må trene på å være et godt uenighetsfellesskap. I lærerkollegiet finnes det åpenbart også et mangfold av ulike meninger, verdier og politiske oppfatninger. Lærere kan også ha ulike tanker om pedogiske tilnærminger. I hvilken grad ledelse og lærere klarer å skape rom for uenighet, tilrettelegge for gode dialoger og fremme samarbeid til tross for uenighet vil også speiles i skolekulturen som helhet .

Samhandling i demokratiske fellesskap er ikke friksjonsløst, og det er det heller ikke i skolen. Det å øve seg i å håndtere synspunkter som er fremmede for oss, og som vi kanskje ikke støtter, er helt vesentlig for å unngå at uenighet og ulikhet utvikler seg til hat. Å kunne samarbeide og finne løsninger selv om ikke alle er enige er også helt vesentlig. Fredelig sameksistens i demokratiske samfunn forutsetter slik øvelse i å være et godt uenighetsfellesskap (se Arbeid med kritisk tenkning, Dialog og Filosofiske samtaler, Profesjonsfellesskap og skoleutvikling )

Litteratur

Allport, Gordon W. (1979). The nature of prejudice. Unabridged, 25th anniversary utg. Reading, Mass.: Addison-Wesley Pub. Co

Biesta, G.J.J. (2006): Beyond Learning. Democratic Education for Human Future.

Biesta, Gert (2014): «The community of those who have nothing in common: Education and the language of responsibility.» I Interchange – a quarterly review of Education, issue 4, 2004. 

Beauvoir, S. (2009): Tvetydighetens etikk. Pax forlag.

Biseth, H. (2012): Educators as custodians of democracy: A comparative investigation of democracy in multicultural school environments in the Scandinavian capitals (phd). Universitetet i Oslo, Oslo.

Børhaug, K. (2017). Ei endra medborgaroppseding? Acta Didactica Norge11(3), Art. 6, 18, sider. https://doi.org/10.5617/adno.4709

Laird-Iversen, Lars (2014): Uenighetsfellesskapet. Blikk på demokratisk samhandling. Universitetsforlaget.

Stenshorne, E. & Ballangrud, B.B. (2014): Ledelsens muligheter og utfordringer i skolen som demokratisk organisasjon. I Biseth, H. og Madsen. J. (red.): Må vi snakke om demokrati? Demokratisk praksis i skolen. Universitetsforlaget.